Fotojakt etter Europas siste Bison.

Etter en kort kveldsflytur fra Gardermoen til Warszawa, skulle vi bare hente leiebilen og dure av

gårde. Panikken var ikke langt unna da utleierepresentanten hadde tatt kvelden, men vi fikk

heldigvis ut bilen etter litt om og men. Neste utfordring var utstyret i leiebilen. Jeg skulle plugge

inn gps'en i sigarettenneruttaket. Men hvor var det. Etter en halv times leting måtte vi bare

innse at bilen ikke var så luksuriøst utstyrt. Heldigvis var det nok strøm på gps'en at

vi fant veien ut av byen. I tillegg fikk vi et veikart av konkurrenten Avis. De skal jeg bruke neste

gang! Turen videre gikk greit. Etter et par raster og litt mat fant vi et motell som var

åpent. Et rent og pent rom inkl frokost for 200 kr!

Neste dag spant vi videre. Rette veistrekninger med alleer raste vi videre forbi grønne jorder

og beitende kyr, små landsbyer med sine overdådig utsmykkede kirker og minnesmerker langs

landeveien bestående av Mariafigurer pyntet med bånd og plastblomster. Solen stekte fra en

skyfri himmel. Aircondition er ikke oppskrytt. Synd vi ikke hadde det også.

Etter en kort stopp i en småby og kjøp av en alt for trang shorts nærmet vi oss endelig

Bialowieza, en landsby tre km fra grensen til Hviterussland.

Bison! Der ute på jordet skrek Ener av full hals. Vi bråstoppet og rygget tilbake. Med kamera

i hånda satte vi norsk rekord i å forlate en stjålet bil. Ut på jordet og rett mot målet. De fire

oksene løftet så vidt på hodene og fortsatte å gumle i seg gress. Moro tenkte vi. Var det så lett

å finne disse utryningstruede dyrene? Da kunne vi vel bare reise hjem igjen da.

Resten av dagen soste vi bort med å finne hotell, spise, planlegge og besøke en dyrepark.

Vi kunne tenkt oss å slippe fri de fengslede dyrene, men det ble med tanken.

Dag to var den store dagen. Vi var oppglødde og skulle lett finne Bison. De beitet jo

på et jorde 150 m fra veien i går. Resepsjonisten skrøt av at hun også jobbet som

bison-guide og pekte på et kart og viste oss et par områder med muligheter.

Vi kjørte mot skogen. Parkerte og kledde oss for å møte horder av mygg.

Vi skilte lag og gikk inn i bisonens rike. Jeg gikk i sumpen og Ener fant tørr bakke.

Hvor er dyrene. Tror ikke de trives i så tett skog med halv meter dyp gjørme tenkte jeg.

Etter et par timers slåssing mot tett buskas kom det plutselig to menn mot meg.

Det var en bison-guide og hans kunde som også lette etter dyr. Vi slo følge et kort stykke og i

løpet av 15 min gikk vi på fire hjortedyr.

Jeg gikk videre alene og gikk på enda en hjort. Ut av skogen satte jeg meg ned i vegkanten

og ventet på Ener. Kort tid etter kom det en bil, og ut steg en kamuflasjekledd mann.

Han spurte meg litt ut og jeg ble bedt om å vise leg. Det viste seg at var grensevokter og

ble nysgjerrig da han hadde sett meg sitte der i kamuflasjejakke med kamera på stativ.

Ener kom og vi uvekslet historier om all myggen vi hadde sett. Pluss et villsvin.

Vi tok ut ny kurs. Ener tok seg en lur i hengekøya mens jeg lette videre.

Fortsatt ikke bison å se, men på turen skremte jeg opp to rådyr og greide å snike meg innpå to

hjort som lå i gresset. På turen greide jeg å vri mitt fra før av dårlige kne. Det hovnet opp og jeg

fryktet for hvordan det hadde godt. Vi avsluttet med et besøk på en pizzarestaurant.

Ny dag og nye muligheter. Vi valgte skogsområdet sør for landsbyen.

Heller ikke her var det bison!

Heldigvis fant vi bison den første dagen. Det reddet turen!

Det skal visstnok finnes bison i Hviterussland. Ener og Piotr er satt på saken.